Ved pulverlakkering skiller vi mellom to typer sprøytepistoler etter hvordan pulveret lades opp i pistolen:

(I tillegg finnes det kombinasjonspistoler som bygger på både elektrostatisk- og friksjonsoppladning.)
Her skal vi se på elektrostatisk pulversprøyting.

I elektrostatpistolen sitter det en elektrode fremme i munnstykket som står under en spenning på mellom 30.000 og 120.000 volt.
Den elektriske spenningen lager et elektrisk spenningsfelt mellom elektroden og det jordete objektet.
Oftest har elektroden negativ spenning i forhold til jord. Vi sier at pistolen har «negativ polaritet»

Det kraftige spenningsfeltet rundt elektrodespissen får enkelte luftmolekyler til å bryte sammen. Vi får såkalt «ionisering» av luften, som betyr at luftmolekylene spaltes i negative og positive «ioner».

Siden motsatt elektrisk ladning tiltrekker hverandre og ionene har stor bevegelighet, så beveger de negative ionene seg raskt mot de jordete varene som henger på transportøren. Denne ionetransporten kan vi faktisk merke som en svak luftstrøm siden jonene også river med seg luftmolekyler. Vi kaller det for en «ionevind». Denne «ionevinden», som følger kraftlinjene, bidrar til å transportere pulverpartiklene fra pistolen fram til varen.

Selve oppladningen av pulverpartiklene finner sted når pulveret støter på frie luftioner framme i pistolen. Det skjer ved at enkelte frie ioner, som jo er ørsmå i forhold til pulverpartiklen, setter seg av på pulverpartiklenes overflate.

Det som får partiklene til å bevege seg mot objektet er med andre ord tre faktorer:

I første omgang er det altså trykkluften som driver partiklene ut av pistolen og inn i oppladningssonen. Her lades de og transporteres av en kombinasjon av «ionevind» og trykkluft. Først når pulveret er ganske nær obektet (ca 10 - 20mm), tar de elektrostatiske kreftene mellom pulverpartikkelen og varen over og trekker partiklene inn til obektoverflaten.

De elektriske kraftlinjene fordeler seg ikke jevnt over hele produktet. Sterkest er feltet rundt utstikkede kanter og svakest er det i innvedige vinkler og hjørner. Det at feltlinjene forsvinner i fordypninger og hjørner kaller vi «Faraday-effekt»

Dersom vi lar de elektrostatiske kreftene helt få styre partikkelen, får vi en svært dårlig pulver fordeling. Ved å bruke trykkluft og spesielle sprøytemunmnstykker, kan vi bedre styre pulveret inn i hjørner og fordypninger og til en viss grad oppheve virkningen av Faradyeffekten.

Forsøk vi gjorde med å pulversprøyte et spesiell eskeformet prøvestykke innvendig, viste at med et et såkalt flatstrålemunnstykke, trengte pulverert meget godt inn i hjørner. Det kommer av at flatstrålemunnstykket øker hastigheten på pulvere ved hjelp av en sterk luftstrøm. Med «rundstrålemunnstykket», hvor pulveret nærmest kommer ut i form av en sky som beveger seg langsomt, fikk vi en merkbar «Faradayeffekt» i hjørnene.



Bildet viser en gjennomskåret elektrostatpistol med rundstråledyse.
Kilde: Wagner ESB.

Beleggtykkelsen begrenser seg selv

Se også: