 | Pistol med «friksjonsoppladning»
Prinsippet for «friksjonsoppladning» er følgende:
Ved å gni to forskjellige materialer mot hverandre, flytter det seg elektroner (elektrisk negativ partikkel) fra overflaten på det ene til overflaten på det andre Når en overflate har fått en opphopning eller underskudd av elektroner i forhold til omgivelsene, er den blitt «elektrostatisk» oppladet.
Teflon som «lademateriale»
Ved friksjonsoppladning av pulverlakk (også kalt «tribo») utnytter vi dette ved å føre pulverpartiklene gjennom et plastrør i pistolen. Mens enkelte plastmaterialer har stor evne til å avgi elektroner, har andre plaster stor mottakelighet for elektroner. «Teflon» er et materiale med en helt spesiell evne til å trekke elektroner fra andre materialer, som f.eks. en plastpulverpartikkel, slik at den blir elektrisk positivt ladet.
God kontakt og lang oppholdstid må til.
En viktig ting er altså hvilken «ladeplast» som brukes. En annen viktig forutsetning er at pulverpartiklene er lengst mulig i kontakt med plastoverflaten . Det er grunnen til at friksjonspistolene ofte er lange, og at de inneholder lange, spiralformede plastrør. For å sikre at elektronene som trekkes fra pulveret ledes bort, er røret belagt utvendig med et elektrisk ledende, jordet sjikt.
Kapasitet
Friksjonspistoler har normalt lavere kapasitet enn elektrostatpistoler. Mens elektrostatpistoler ofte kan sprøyte mellom 500 - 700 g i minuttet, leverer friksjonspistoler 100 - 200 gram pulver i minuttet. Grunnen er først og fremst at elektrostatpistolen har kapasitet til lade større pulvermengder enn friksjonspistolen.
Derfor trenger vi flere friksjonspistoler enn når sprøyter med elektrostatpistol for sprøyte samme antall kvadratmeter.
Svakt elektrisk felt
Ved friksjonsoppladning oppstår det kun et svakt elektrisk feltet mellom pistolen
og den jordete gjenstanden vi skal lakkere.
Dermed er det i liten grad en «ionevind» som trekker partiklene med seg.
Med friksjonspistoler er det derfor enda viktigere enn ved elektrostatisk
lakkering å styre pulveret i riktig retning med egnede sprøytemunnstykker.
Det finnes forskjellige munnstykker alt etter hva vi skal pulverlakkere.
Friksjonspistolen på bildet er utstyrt med et spesielt fingerformet sprøytemunnstykke
som kan justeres.
Egner seg spesielt til deler med komplisert geometri.
Det er en rekke eksempler på at friksjonspåføring har løst intrikate påføringsproblemer
der elektrostatpistolen har kommet til kort. Særlig gjelder det lakkering av produkter
med komplisert geometri. Ved friksjonsoppladning er det først og fremst pulverpartikkelen
som blir ladet. Vi unngår ladete luftioner og det sterke elektriske feltet mellom pistolen
og objektet. Resultatet er langt
mindre «Faraday effekt» i hjørner og hulrom og lite
«motionisering» som kan forstyrre lakkeringen.
Beleggtykkelsen kan bli høyere
Ved friksjonsoppladning er det som nevnt lite «motionisering».
Dermed begrenser ikke sjikttykkelsen seg på samme måte som ved
elektrostatisk sprøyting. Dette har både fordeler og ulemper.
På den ene siden kan vi bygge opp tykkere sjikt med friksjonsoppladning.
Men av samme grunn kan beleggtykkelsen i uheldige tilfeller bli mer ujevn
samtidig som belegget på utstikkende hjørner og kanter blir tynnere enn ved
elektrostatisk påføring.
Oppladning av små partikler
Ved friksjonsoppladning kan det være vanskelig å lade de minste pulverpartiklene.
(under 10 my). Det kan føre til et økende innhold av «finpulver» etter hvert
som pulveret gjenvinnes - særlig når gjenvinningen skjer med filterkabin hvor
også de fine partiklene føres tilbake.
De fleste lakker kan brukes.
Tidligere var det enkelte pulverlakker som var mindre egnet til
friksjonsoppladning.I dag er de aller fleste pulverlakkene også tilpasset slikt utstyr.
Negativ oppladning.
Det finnes også friksjonspistoler med andre «ladeplaster» enn teflon
og som gir pulveret negativ oppladning.
Se også:
| Hvordan virker elektrostatpistolen?
Oppdatert: 27.07.10 13:02
0 av Erik Bang
|
|
Til et utstyr for elektrostatisk lakkering med«friksjonspistoler» hører: 
